En venstreside som lever i en fantasiverden basert på følelser og trusler mot alle som ikke er enig.

Remigrasjon 2026 er avholdt. Ikke i et bortgjemt lokale langt fra folk, men midt i Oslo, på Håndtverkeren. Det alene forteller noe viktig: Debatten om remigrasjon er ikke lenger et teoretisk sidespor. Den er på vei inn i norsk politikk som et reelt spørsmål om nasjonal kontroll, folkestyre, trygghet og fremtid.

Norgesdemokratene har gjort det de etablerte partiene lenge har nektet å gjøre: De har satt ord på konsekvensene av flere tiår med masseinnvandring. Partiet beskriver remigrasjon som en ansvarlig og human tilbakevandringspolitikk, knyttet til full innvandringsstopp, retur av ulovlige innvandrere, økonomiske velferdsinnvandrere og kriminelle innvandrere. Dette er ikke et angrep på mennesker som sådan. Det er et politisk svar på en innvandringspolitikk som aldri ble ærlig forankret i folket.

iNyheter beskrev hvordan årets konferanse samlet norske og internasjonale stemmer i Oslo, med deltakere fra blant annet AfD, Alternativ för Sverige og andre europeiske miljøer som ønsker en helt annen kurs enn den Vest-Europa har fulgt de siste tiårene. Det er nettopp dette som gjør ReMig26 politisk interessant. Remigrasjon er ikke lenger bare et norsk tema. Det er en del av en større europeisk oppvåkning.

Motstanden kom som ventet. Aktivister forsøkte å få lokalet kansellert. Utenfor sto demonstranter og ropte de vanlige slagordene. Men arrangementet ble gjennomført. Det er viktigere enn mange forstår. For hver gang politiske motstandere forsøker å stoppe en lovlig konferanse, bekrefter de samtidig hvorfor konferansen er nødvendig. Når et tema ikke kan diskuteres uten trusler, press og forsøk på kansellering, er det ikke temaet som er problemet. Da er problemet et offentlig rom som ikke lenger tåler uenighet.

Document har helt rett i at medienes reaksjoner viser at remigrasjon tas på alvor. Når begrepet umiddelbart møtes med brunbeising, moralsk panikk og forsøk på å koble lovlig politisk diskusjon til de mørkeste historiske begrepene, handler det ikke om analyse. Det handler om kontroll over språket. De som har forsvart masseinnvandringen i tiår, forstår at dersom remigrasjon først blir et legitimt politisk ord, er premisset endret. Da handler debatten ikke lenger bare om hvor mange som skal komme. Den handler også om hvem som skal reise tilbake.

Norgesdemokratenes X-konto har pekt på det samme: Merkelappene er brukt opp. Man kan ikke lenger stanse en politisk bevegelse ved å kalle den navn. Folk ser hva som skjer i egne nabolag, i skolene, i kriminalstatistikken, i kommunebudsjettene, i boligmarkedet og i velferdssystemet. De ser parallellsamfunnene. De ser kostnadene. De ser at integrering ofte betyr at nordmenn må tilpasse seg konsekvensene av andres kultur, ikke motsatt.

Remigrasjon betyr i sin enkleste form tilbakevandring. I politisk form betyr det at staten igjen tar ansvar for demografi, grenser, statsborgerskap og nasjonal sammenhengskraft. Det betyr at asyl skal være midlertidig når grunnlaget for beskyttelse faller bort. Det betyr at kriminelle utlendinger ikke skal belønnes med videre opphold. Det betyr at permanent opphold og statsborgerskap ikke skal være en automatisk konsekvens av å ha kommet seg inn i landet.

Motstanderne later som dette er ekstremt. Men det ekstreme er å hevde at en nasjon aldri kan reversere en feilslått politikk. Det ekstreme er å mene at alle endringer masseinnvandringen har skapt, skal være irreversible. Det ekstreme er å kreve at nordmenn skal akseptere demografiske, kulturelle og økonomiske endringer de aldri har stemt over.

ReMig26 på Håndtverkeren markerer derfor mer enn en konferanse. Det markerer at et nytt spørsmål er kommet inn i norsk politikk: Skal Norge fortsatt være et land med rett til å bevare seg selv, eller skal folket bare administrere konsekvensene av beslutninger tatt av politikere, byråkrater og internasjonale avtaler?

Remigrasjon er ikke lenger et ord de kan stanse. Det er et politisk svar på en virkelighet stadig flere kjenner igjen.

Og nå er debatten i gang.