Er pappa og mamma rike?
Nei, ikke det.
Da er du i godt selskap. For da kan du heller ikke forvente å kjøpe bolig med det første. Slik har Norge blitt. Ikke fordi unge mennesker er late. Ikke fordi de mangler arbeidsmoral. Men fordi politikerne har bygget et boligmarked der inngangsbilletten ofte krever foreldrebank, arv eller kausjon fra mor og far.
Stigen er dratt opp.
Før kunne vanlige folk kjøpe en enkel bolig, betale ned over tid og bygge trygghet. I dag møter unge boligpriser som løper fra lønningene, krav om hundretusener i egenkapital, høye renter, dyr mat, dyr strøm og et skatte- og avgiftstrykk som spiser opp spareevnen.
Samtidig kommer det hvert år titusenvis av nye innbyggere inn i samme boligmarked. 40–60 000 flere mennesker skal også ha et sted å bo. De konkurrerer om de samme leilighetene, de samme utleieboligene og de samme kommunale ressursene.
Forskjellen er at mange av dem møter boligmarkedet med staten og kommunen i ryggen. Kommunale boliger, husleiestøtte, NAV-garantier, bostøtte og ulike offentlige ordninger finansieres av skattepengene til dem som selv står utenfor markedet.
Den unge norske arbeidstakeren får beskjed om å spare. Samtidig brukes skattepengene hans til å garantere bolig for andre. Det er ikke et fritt marked. Det er et politisk konstruert knapphetsmarked, der vanlige nordmenn betaler regningen, men skyves lenger bak i køen.
Politikerne har begrenset bygging, gjort det dyrere å bygge, økt kravene, åpnet for høy befolkningsvekst og samtidig latt offentlige garantier presse seg inn i samme boligkø.
Resultatet er brutalt enkelt:
Har pappa og mamma penger, kan du komme inn.
Har de ikke det, må du vente.
Og mens du venter, betaler du skatt for at andre skal få hjelp først.
